Flora, fauna og geologi
Løsmassene og landformene fra isavssmeltingene er nærmest uforandret siden de ble dannet 12 –15 000 år siden. Det arktiske klimaet og sparsomme plantedekket gjør bergartene og landformene godt synlige. I kjernen av nasjonalparken er det fjellplatå med frodige reinbeiter omgitt av næringsfattige fjell og blokkmarker uten vegetasjon. Fra istidene ligger ringmorenene og blokkmarkene igjen. Denne landskapsformen er vanlig her, men svært uvanlig andre steder i verden.
Fra fjellplatåenes rolige landskap i Nord går lange frodige grønne v-daler ut mot kysten. V-dalene ble skapt av smeltevatnet fra breene. Ved kysten i nord-øst finner du et dramatisk klippelandskap med kvasse klipper og forvridde formasjoner bestående av lagdelte bergarter.
Frostsprengte klipper og steinsprang etter siste istid har skapt karakteristiske skredvifter i fjellsidene. Det kalde klimaet har bidratt til at de geologiske formasjonene er fri for vegetasjon helt ned til havet. At isen var frosset fast i bakken i siste istid bidro til at landskapet i liten grad ble formet av isen, og enda i kjerneområdene fremstår som slik den var før siste istid med intakte V-daler, høytliggende blokkmarker og ringmorener.
Innerst i en del av dalene er større vierbelter som både er attraktive for elgen vinterstid, og viktige hekkeplasser for spurvefuglene sommerstid.
Lappspurv. Foto: Skjalg Helmer Vlan
Bilde 1. Flora. Foto: Geir Østereng. Bilde 2. Finnmarksssvineblommen. Foto: Geir Østereng.
Artsfattige krekling-dominerte heier er den vanligste vegetasjonstypen på Varangerhalvøya. Heiene i dalene som skjærer seg langt inn i fjellplatåene er gjerne artsrike med flere titalls arter innen små områder. Heienes mangfold tilbyr viktig mat for mange dyr. Sølvbunke er et høyt gress som dekker store deler av dalenes enger, og denne tåler beite bedre enn mange andre arter.
Mellom fem og ti prosent av Varangers blomsterarter er arktiske arter. Et eksempel er kalkarven som er kresen på habitat – som må være sommerkaldt, veldig næringsrik og uten konkurranse fra andre arter. Silkenellik og markmjelt er også typiske for Øst – Finnmark. Av særegenheter finnes Norges eneste forekomst av Altaihaukeskjegg, som ellers bare forekommer i Altaifjellene i Russland. I et lite kalkrikt område vest for Syltefjorddalen klamrer Varangervalmuen seg fast. Ute ved kysten ved Persfjorden- Syltefjorden landskapsvernområde fins en viktig bestand av den kritisk trua og eneste voksested for Finnmarkssvineblommen. Den vokser på urterik tørreng og på dolomittryggenes berghyller.
Nasjonalparkens høyeste sone preges av stein og grus som på grunn av teleaktivitet og kort vekstsesong har lite planter. Her trives fjellrypa, steinskvett og snøspurven. Lavere i terrenget finner man hekkende vadefuglarter som den velkjente heiloen, men også de mer anonyme artene fjæreplytt, sandlo og boltit. Kystfuglen steinvenderen finner man også inne på halvøya. Fjellrev og lemen er de vanligste pattedyr i tillegg til oter, røyskatt, jerv, rein og elg.
Bilde 1. Smålom i elv nasjonalparken. Foto: Knut Sverre Horn. Bilde 2. Fjellerke. Foto: Skjalg Helmer.
Bilde 3. Snøugle. Foto: Knut Sverre Horn. Bilde 4. Elgku med kalver i Syltefjorddalen. Foto Geir Østereng
Bilde 1. Lemen. Foto: Rolf LMS. Bilde 2. Fjellrev sommerdrakt. Foto: A Ørjebu. Bilde 3. Fjelljopar foran Kjøltindan. Foto: Bjarne Riesto.
I de lavereliggende områdenes tuemarker skapt av langvarige tele og «telehiv», kan det bli høye tettheter av lemen, gråsidemus, fjellmarkmus. Dette til glede for Fjelljoen som i smågnagerår kan hekke med høy tetthet i tuelandskapet. Musespesialister som fjellvåk trives godt og hekker i museårene. Tundra-artene lappspurv, heipiplerke og den østlige artene lappiplerke er særegne her. Halvøya har norges mest solide bestand av fjellerke. Ute ved kysten er Havørna i sitt ess og spesielt tallrik på forsommeren. Kongeørna trives best på innlandet og fjellvåken er også tallrik i museår.
I lemenår kan du om du er veldig heldig oppleve snøuglas blikk på let etter lemen. Nasjonalparken har en nasjonalt viktig fjellrevbestand, og en rekke tiltak pågår for at bestanden igjen skal klare seg selv på egen hånd. Fjellreven er i sitt ess i det arktiske klimaet. I nasjonalparkens myr- og damområder, er det også solide forekomster av vadefugler. Opptil 1000 tundrasædgjess samles i mytesesongen. Den sjeldne dverggåsa forekommer i nasjonalparkens myrområder og tundragås observeres ved kysten.
Opplev landskapet, floraen og dyrelivet ved fastlandets arktiske front.