Historie
Området er kulturminnerikt, og minnene knyttes til bruk av naturressursene. Dette vitner om at lokalbefolkningen har brukt området tilbake i lang tid, fra da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden til i dag. Landhevingen i kombinasjon med tynt jordsmonn og lite gjengroing gjør at man kan studere utviklingen i bosetting og spor tilbake i lang tid. De fleste kulturminnene av bosetting ligger sjønært.
Spor etter boplasser fra yngre og eldre steinalder, tidlig metalltid, jernalder og middelalder finnes i nesten hver vik langs Varangerfjorden og ved halvøyas ytterside. Tilgang til fisk, sjøfugl og havpattedyr har vært viktig. Fra yngre steinalder, tidlig metalltid og middelalder på boplasser ved sjøen har vist at reinsjakt- og fangst har vært drevet med utgangspunkt i disse boplassene.
I kjernen av nasjonalparken er det funnet en steinalderboplass fra 5800 f.kr. Sannsynligvis anlagt for å drive jakt på villrein.
Det er registrert 4000 fangstgroper i dalfører på Varangerhalvøya i nasjonalparken og på eidet mot Tana, og med flere fangstgjerdesystemer, slik at fangsten opp igjennom tidene har vært svært omfattende. Fangsten endte med at villreinen ble utryddet fra området på 1600 tallet.
Fangstgropene var plassert i trekkruta for reinen mellom sommer- og vinterbeitet, gjerne på eider mellom innsjøer og myrer og der reinen krysset dalene.
Fangsgropsystemen er trolig bygd og brukt over lengre tid. I nasjonalparken er fangstgjerdesystemet Noidiidcearru/ Kjøpmannskjølen velkjent. Det fins også spredte ledegjerder i områdene.
I nasjonalparken fins en rekke skyteskjul og samiske offerplasser fra før-kristen tid. Det er også registrert falkefangerskjul som i sin tid ble brukt til å fange falk.
Pomormannskap. Foto: J. Larsen . Digitalt Museum.
Hamningberg 1912 . Digitalt museum.
Tilgang til fisk gav bosetting
Rik tilgang på fisk i havet bidro til at folk kunne slå seg til å ha tilgang til mat og inntekt. I Persfjorden – Syltefjorden landskapsvernområde har det vært en rekke plasser med fast bosetting og fiskemottak som en nå ikke ser sporene av lenger. Selv i Ytre Syltevika naturreservat er det to kirketufter, og her ved den eksponerte arktiske kystnaturen er det spor av bosetting opp igjennom tidene tilbake til middelalderen. Havpattedyrene hadde også sin ressursmessige tidsepoke og ble så hardt beskattet at de nærmest forsvant fra fjorden, da den effektive granatharpunen ble oppfunnet og plassert på hvalbåter med dampmaskiner.
Innvandring fra Finland
På 1700- og 1800 – tallet var det innvandring av finskspråklige fra nordlige deler av Finland og nordøstlige deler av Sverige til Varanger.
Språket ble etter hvert en blanding av norsk og finsk som nå kalles Kvensk. Vestre – Jakobselv, Vadsø og Skallelv er typiske områder som ble preget av at finske innvandrere slo seg til. Man livnærte seg på småbruk, enkelt jordbruk med utmarkshøsting, torvuttak for brensel og fiske i fjorden.
Folkegruppen omtaler seg også som norskfinner, eller etterkommere av finske innvandrere. Bli kjent med den kvenske/ norskfinske kulturen i Varanger. Vi anbefaler et besøk på «Ruija Kvenmuseum» 
i Vadsø.
Pomorene
Fra 1700 til den russiske revolusjon i 1917 var det utstrakt handel langs kysten i Nord – Norge med Pomorene.
Den offisielle Pomorhandelen startet rundt 1740, men det finnes kilder som tyder på at det har foregått handelsvirksomhet siden 1600-tallet.
Pomorene kom fra Kvitsjøen i Russland med rugmel, hvetemel, og nyttige produkter som havregryn og salt. Pomorene kjøpte opp fisk og var særlig interessert i kveite, hyse og torsk som de saltet ombord.
I Sandfjordneset naturreservat er det et gravfelt som man antar stammer fra pomorenes tid.
Pomorskute. Digitalt Museum.
Høstflytting til fots med gjeterhunder. Foto: Konrad Nielsen, Digitalt Museum
Reindriften tok gradvis over etter villreinen
Tamreindriften på halvøya kan ha oppstått som en arvtaker etter villreinfangsten, som ble forbudt i 1660. Villreinen ble trolig utryddet ved jakt og fangst på slutten av 1600 – tallet. Et stort antall skyteskjul, fangstgroper og områder med steinsatte reingjerder tilsier at villreinen har vært en ettertraktet ressurs på Varangerhalvøya.
Dagens tamrein viser seg å være genetisk ulik fortidens villreinstammer. Analyser av gevirer tilbake i tid tilsier at dagens tamrein trolig er kommet til utenifra. Når tamreindriften eksakt oppstod på Varangerhalvøya vet vi ikke.
Fra 1600 tallet til 1852 var sommerbeitet på Varangerhalvøya og vinterbeitet i Enare og Utsjok i Finland. Da ble grensen mot Finland stengt og vinterbeiteområdene begrenset, og med det ble tilgang til beite i furuskogen borte.
Før snøskuterens tid foregikk gjetingen til fots, med kjørerein med pulk og gjeting på ski. Reinflokken var tammere enn i dag og beitingen ble konsentrert til avgrensede område av gangen. Gjerdeanlegg var heller ikke nødvendig da man ved bruk av gjeterhunder samlet den relativt tamme reinen til de ulike arbeidsoperasjonene. Sannsynligvis ble simlene melket, samlet på naturlige samlingsområder som nes. Områder som før var reinsamlingsområder har gjerne litt rikere vegetasjon grunnet gjødslingen fra reinen. På slike steder kan det også finnes spor etter ildsteder og oppbevaringsgroper. Geatgegorsa i Bergebydalen, like vest for nasjonalparken er et område, reinen kan ha vært samlet for melking.
Før snøskuterens tid foregikk merkingen i juni-juli og ble gjort med lasso. Samtidig ble noe rein slaktet for å sikre fint skinn og pesk. På høsten samlet man reinen på nytt for slakteuttak. Kjøttet ble nok fraktet ned fra fjellet og omsatt lokalt. Det måtte være frost når slaktingen tok til, da man ikke hadde frysere på den tiden.
Mye endret seg med snøskuteren. På 1950-tallet ble det etablert flere samlegjerder fordelt i området. Blant annet på Gjelhaugen, Ordo og Ryggfjellet. Under 2 verdenskrig ble reintallet relativt kraftig redusert.
Mindre intensiv gjeting på sommerbeitet og større flokker bidro til at reinen ble mindre tam, og man tok i bruk gjerder for å samle reinen. På 1970-tallet økte reinflokkene i størrelse igjen og det lå til rette for økt mekanisering med bruk av snøskuter og ATV. I dag føres reinen til høstslakt i et større gjerdeanlegg i Krampenes.
Flere steder i nasjonalparken kan du finne områder som vitner om gammel tids bruk. Det finnes spor etter en rekke samlegjerder, gamle gammeplasser og steinringer fra lavvoene ved sommerboplassene. Før i tiden var man lengre perioder på fjellet og var i større grad avhengig av tilgang på lavvoer, hytter og gammer.
Reinens er fortsatt en stor ressurs for mange bruksprodukter. Skinn benyttes til liggeunderlag, fottøy, klær og gevir benyttes til bruksgjenstander etc. Duodjárene som utøver denne samiske brukskunsten opprettholder tradisjonene om å utnytte hele reinen.
Bli kjent med reindriftens historie samt den sjøsamiske kulturhistorien langs Varangerfjorden på Várjjat Sámi Musea – Varanger Samiske Museum. Museet formidler også samisk forhistorie og samisk samtid samt samisk håndverk og brukskunst (duodji).
Kulturminner skyteskjul og ledegjerder for villreinfangst. Foto: Sametinget
Korvanen, Hallonen og Tapio ved Okse på utmarksslått. Foto: Digitalt museum
1850 og frem til nå
Før traktoren og kunstgjødselens tid ble utmarka høstet svært intensivt av de fastboende i bygdene. Eksempelvis i Vestre – jakobselv var det vanlig å ha 1-3 kyr og sauer på hvert bruk. Høner og geiter var også vanlig. En ku krever 5-6 hestevognlass med høy. De som hadde hest hadde flest dyr på gården da de kunne dra lengre til fjells for å slå gras på myrene, og få dette transportert hjem. På våren drøyde man høyet til sauene med å koke dette sammen med fiskehoder og fiskebein til dyrefôr.
Ressurser fra både fjord og fjell bidro til at man kunne ha beitedyr på småbrukene ved sjøen.
Med finsk innvandring kom mer kompetanse på jordbruk og jorder ble dyrka opp. Okser ble brukt som trekkdyr. Etter hvert ble hester mer vanlig. De fleste bygdenære myrer ble slått og det var uttak av torv til brensel på myrene nærmest bygdene. Slåttearbeidet pågikk i august og september, og for de som måtte dra lengst til fjells tok arbeidet lengst tid.
Det var vanlig å bygge gammer ved slåtteplassene, som ellers sto åpne for andres bruk ellers i året. Høyet tørket som regel på bakken i løpet av et par uker, og da dro man til fjells og la det i såter. Høylass ble kjørt ned med hest og kjerre så fort myrene frøs på høstvinteren og den første snøen kom. Våte myrer ble hesjet.
Hest og kjerre ble mye benyttet når man skulle på multebærsanking. Det var vanlig at hele familien bidro i plukkingen og familiene inkludert voksne og barn kunne være over en uke på fjellet av gangen. Multebæra var viktig for husholdningsøkonomien frem til 1960 – tallet. Rypefangst med snarer vinterstid var også vanlig biinntekt, og kunne være en viktig inntektskilde. Skinnprisene på rødrev gjorde at rødreven var ettertraktet blant småviltjegerene frem til skinnprisene kollapset på 70-tallet.
Charles Harjo ved Torvuttak. Foto: Niskaniity Skallelv
Les mer om partisanene i boka «Partisaner i Finnmark av Hans Kristian Eriksen Foto: Geir Østereng
Andre verdenskrig
Varangerhalvøya ble inntatt av tyskerne under 2. verdenskrig. En rekke dramatiske hendelser skjedde i Persfjorden – Syltefjorden landskapsvernområde og i Komagdalen i Nasjonalparken. Både Bjørneskardhytta og Heimdal (Kjølstua) var gjemmesteder i en periode for en gruppe partisanere. Menge nes og utposter ble bebygd med forsvarsverk og kystbatterier med mange tyske soldater stasjonert.
I Vardø og Båtsfjord er det dramatiske beretninger om partisanernes skjebne. Mange av disse var Kibergværinger som rømte til Fiskerhalvøya i Russland for å bistå i motstandskampen på de alliertes side mot okkupasjonen av Norge og Varangerhalvøya av Tyskland. De fleste ble sendt tilbake som observatører for russerne (partisanere), hvor de lå i skjul og rapporterte om konvoiene med tysk krigsmateriell som gikk til Kirkenes. Mange partisanere gav sitt liv til motstandskampen, og ble etter hvert tatt av tyskerne.
Rester av flere flyvrak fra 2. verdenskrig fins i nasjonalparken med randsoner.
Vi anbefaler et besøk ved Partisanermuseet i Kiberg i Vardø kommune.
Dagens bruk og utmarkshøsting
Særlig dalene som munner ut i områder med hyttefelt er mye brukt i forbindelse med laksefiske i elvene, rypejakt og bærplukking. Eksempelvis Komagdalen, Skallelv, Vestre – Jakobselv, Persfjorden, Sandfjorden og Syltefjorddalen. Barmarksløyper i Nesseby til Bergebyvatn og Nerslåtta i Vestre Jakobselv gir motorisert tilgang til randsonen av nasjonalparken relativt høyt til fjells og barmarksløypene benyttes ved innlandsfisk, laksefiske, bærsanking, rypejakt og elgjakt.
Bærområder med lett tilgang fra vei benyttes mest. De minst tilgjengelige bærområdene i kjernen av nasjonalparken brukes i dag mindre enn før.
Fra slutten av juni er det høysesong for laksefiske og innlandsfiske. I starten av august er det folkevandring til myrene i multebærtida, og til liene for å hente krekling og blåbær. Fra 21 august er trening av fuglehunder populært til rypejakten den 10 september, hvor det er stor utfart den første uka. Fra 25 september til starten av november er det elgjakt. Det er 13 elgvald med areal som overlapper med nasjonalparken. Elgjakten har blitt en aktivitet som settes pris på for en stadig større del av lokalbefolkningen både opplevelsesmessig og utbyttemessig. Elgkjøttet fyller kjøttbehovet for mange familier gjennom hele året.
Dalene med anadrome vassdrag er populære blant laksefiskerne. I de fleste elver kan man få villaks, sjørøye (blink), sjøørret, pukkellaks og Ørret. Elveforvaltningen drives av lokale jakt- og fiskeforeninger. Noen få vatn har godt innlandsfiske, men er krevende å ta seg til. Sportsfiske med flue har blitt mer og mer populært de siste 50 årene. Høstingen via garnfisket i de større vatnene i randsonen av nasjonalparken som Bergebyvatnet, var hyppigere før. Ordo kultiveres i dag med rusefiske av hytteforeningen.
Smålaksefiske er en populær aktivitet. Foto Randul Valle.
Uttak til duodji produkter (samisk husflid) var nok mer vanlig før enn i dag. Gjentagende angrep av bjørkemåler på 2000 -tallet har gjort at store arealer av bjørkeskog har dødd på sørsiden av halvøya, og dette gjør nok uttak av emner knyttet til bjørkeskogen som mindre attraktive.
For øvrig er bruken knyttet til enkelt friluftsliv som turgåing og innlandsfiske til fots med telt, eller turer med overnatting på de åpne hyttene nord på halvøya, og ute ved kysten ved Hamningberg. Det er i dag mest ferdsel sommerstid inn i nasjonalparken via Vestre Jakobselv, Nattfjelldalen, Komagdalen og Sandfjorddalen. Utvalgte turmål i Perletur i regi av Finnmark friluftsråd trekker ekstra mange turgåere noen steder.
Vinterstid er det noe ferdsel med snøskuter på åpne snøskuterløyper. Nasjonalparken har noen snøskuterløyper. Kommunene har ansvar for merking, åpning og stengning. En del av ferdselen relateres til isfiske og for øvrig turkjøring. Været er ofte omskiftelig, og kjøring på løypene krever godt lys, Fører må sette seg inn i reglene for hver enkelt løype på forhånd.
Det er populært å gå på ski fra både Vadsø skistadion og Vestre Jakobselv til Høyde 345 m.o.h. i mars og april. Her er en appelsinbu med utsikt til både Nasjonalparken, Jakobselvdalen og Varangerfjorden.